Bedre ordning for utenlandsstudentene

Av Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister. Opprinnelig publisert i Aftenposten 14.10.03

I Aftenposten 9.10. omtales den nye ordningen for finansiering av utenlandsstudier som er foreslått i statsbudsjettet. Vinklingen i reportasjen er overraskende negativ, ettersom prinsippene i den nye ordningen har vært kjent lenge og betraktes som et fremskritt av studentene. La meg nevne noen eksempler:

Alle studenter som ønsker å studere i utlandet, skal heretter fritt få velge hvor de vil studere og hvilke fag de vil studere, og få støtte til skolepenger til dette. Ordningen fjerner m.a.o. de faglige begrensningene som ligger i dagens ordning, og det er et stort fremskritt.

Det innføres et tilretteleggingssemester i ikke-engelskspråklige land. Dette skjer ikke for å spare penger, slik Aftenposten skriver, men for å stimulere til bedre geografisk spredning av studenter. Det bedrer nordmenns språkkompetanse og styrker kontakten med nære naboland og handelspartnere.

Den økte låneadgangen i den nye ordningen innebærer at studenter som velger dyre læresteder, ikke lenger trenger hjelp av rike foreldre eller dyre lån i private banker, fordi de vil få betydelig mer støtte fra Lånekassen.

Samtidig foreslås det en låneandel i dagens gebyrstipend, og dette punktet er studentene kritiske til.
Bakgrunnen for Regjeringens forslag er todelt:

Vi ønsker og trenger en bedre geografisk spredning av våre utenlandsstudenter. I dag ”hoper” de seg opp særlig i Australia, der hovedspråket ofte er norsk og andrespråket engelsk. For få lærer for eksempel tysk, fransk og spansk.

Vi ønsker større bevissthet om valg av studier og studiested: Større valgfrihet kan bidra til større bevissthet om kvalitet blant studentene. En viss låneandel i finansieringen kan bidra til at man også velger studiesteder som ikke krever skolepenger, eventuelt at studenter gjør en avveining av hvorvidt utdanningen er verdt den personlige investeringen. Kanskje vil man motta informasjon fra de studiestedene som markedsfører seg selv mest intenst og tar seg godt betalt, med et mer kritisk blikk.

Norske gradsstudenter i utlandet har verdens gunstigste studiefinansiering. Slik vil det fortsatt være. Med den nye ordningen vil imidlertid studentene få større valgfrihet, Norge vil fremstå som litt mindre ”lettlurt” på de dyreste studiestedene, og vi kan som samfunn opparbeide oss mer variert språk- og kulturkompetanse. Det er etter min mening en fordel.